Her kommer episode 2 av mine musikalrapporter. Denne gangen var det Top Hat som stod for tur.
Top Hat handler om, hold deg fast, en ung mann som prøver å sjarmere en kvinne. Historien er en klisje fra ende til annen og i motsetning til Merrily We Roll Along, som jeg skrev om i går, egner denne forestillingen seg for deg som helst ikke vil ha komplisert mennenskelig drama men heller få litt lett underholdning i et par timer. Det er som en hvilken som helst romantisk komedie med Hugh Grant: du vet hvordan det ender før du har sett den, men det betyr ikke at du ikke lar deg underholde på veien.
Forestillingen er en reise tilbake til 1935 med alt denne tiden hadde å by på. Det er paljetter, snippkjoler, tweedjakker, stokker, sigarettmunnstykker, hatter og, selvfølgelig, ganske mange flosshatter. Steppeskoene er omtrent en del av grunnkostymet for her steppes det mye! Og veldig bra! Et fantastisk ensemble og spektakulære steppe- og ensemblenumre. For alle som har sett de herlige steppefilmene til Fred Astaire og latt seg imponere er denne forestillingen absolutt å anbefale. Forestillingen starter med hele ensemblet i flosshatter til låta Putting on the ritz. Trenger jeg si mer?
Den mannlige hovedrolleinnehaveren er ingen stor skuespiller, men det han manglet i skuespillferdigheter tok han igjen med glans i sjarm og danseferdigheter. Resten av rollene gjorde også en svært god innsats. Verdt å nevne er butleren og den italienske klesdesigneren som begge var svært gode i sine komiske roller.
Top Hat spilles på Aldwych Theatre som har mye bedre air condition enn gårsdagens teater men også (som en følge?) også mye dårligere salg i baren og det til tross for at gutta i baren var både unge og urettferdig veltrente.
Jeg ble heldigvis ikke vitne til noe skritt-tafsing i dag da de fleste rundt meg var eldre damer. Alle seksualdrifter har de derimot ikke mistet med alderen for de kom med noen svært begeistrede hyl under italienerens strippenummer.
Jammen ble det ikke en liten overraskelse på slutten også! Neida, bare tulla. Det ble ikke det. De ble kjærester. Eh, jeg mener mann og kone. Noe annet hadde jo vært usømmelig.
Alt i alt, en fornøyelig tidsreise til 1935. Jeg koste meg og vil anbefale alle med interesse for “gamle dager”, være seg stilen, dansingen eller jazzmusikken og ta en tur, bare ikke forvent å bli rørt til tårer eller sitte ytterst på stolen i spenning (de som ikke liker stepping eller 30’tallet – se noe annet).