Hvorfor scenekunst er som kaffe

La meg fortelle dere om Jørgen.
Da Jørgen var liten likte han ikke kaffe noe særlig. Faktisk likte nesten ingen av vennene hans kaffe heller, men både Jørgen og vennene elsket alle sammen kakao! Foreldrene til Jørgen derimot drakk kaffe både støtt og stadig og snakket ofte om hvor godt det var. Dette så Jørgen og som barn flest så han opp til foreldrene sine. Av denne grunnen prøvde Jørgen av og til å smake på kaffe, men han synes det smakte vondt og gikk tilbake til kakaoen sin.  Etter hvert som Jørgen ble litt eldre og gikk på kafé oppdaget han at det var noe som het mocca. Dette syntes han smakte mye bedre enn kaffe, som han enda ikke likte, men det var ikke helt like søtt som kakao. Det passet perfekt for han hadde i det siste begynt å synes at kako var litt vel søtt. Så etter en stund med Mocca-drikking syntes han også Mocca begynte å bli litt vel søtt så han dristet seg til å prøve en kaffe latte. Nam! For første gang i livet synes Jørgen at en kaffedrikk var skikkelig god! Litt senere: dobbel latte. Nam! Slik fortsatte utviklingen helt til Jørgen plutselig en dag, i et innfall av inspirasjon og eventyrlyst bestilte en dobbel espresso. Og hadde det ikke vært for at det fantes kakao og mocca så hadde han nok fortsatt bare drukket kakao den dag i dag. Og snipp snapp snute så er eventyret ute.

Det som er sikkert er at desto flere kakaodrikkere man får til å smake på mocca, desto større er muligheten for at noen liker det og begynner på stigen oppover i koffeinmengde. Dette fordrer god tilgang på mocca og kanskje i flere forskjellige varianter for å segmentere markedet og tiltrekke flest mulig. Dette er helt grunnleggende markedsføringsprinsipper.

På akkurat samme måte kan vi ikke bare forvente at et publikum som ikke er vant med å se levende scenekunst skal elske de mest nyskapende forestillingene først. Når de så ikke liker det kan vi heller ikke legge skylden over på dem og rettferdiggjøre det overfor oss selv ved å si at de ikke skjønner seg på kunst.

Ved å etablere en bred stamme av kommersielle og semi-kommersielle forestillinger vil vi trekke flere personer inn i teaterene og på denne måten legge til rette for at flere gradvis venner seg til mer nyskapende forestillinger. Det er nærliggende å tro at en satsning for å styrke den kommersielle scenekunsten også vil komme selv de mest nyskapende miljøene til gode på lang sikt. Kanskje til og med publikumsgrunnlaget med tid og stunder faktisk øker så mye at det vil være mulig å produsere nyskapende scenekunst som kan stå på egne ben økonomisk? For ikke å snakke om alle de nye arbeidsplassene dette vil skape for scenekunstnere, som igjen vil gjøre at de kan utøve faget og bli enda dyktigere, fremfor å jobbe deltid på kafé (eller nave (som igjen koster samfunnet enda mer penger)). Med støtte til mer kommersielle produksjoner kan det kanskje også gi startkapitalen nye produsenter trenger for å komme seg på banen og kan fortsette å produsere flere forestillinger uten støtte, som igjen vil gi enda flere arbeidsplasser og vekst i hele bransjen. MFO har i det siste også ytret en uro for hva som skjer med den levende musikken i teateret. Ved å styrke det kommersielle miljøet vil produsenter kanskje kunne ta den økonomiske risikoen det innebærer å ha 8 – 30 personer mer på lønningslisten fremfor å snu hver krone for å få budsjettet til å gå opp?

Dette høres logisk ut tenker du kanskje nå (eller ikke?). Paradokset er at det ikke finnes (meg bekjent) en eneste støtteordning for kommersielle eller semi-kommersielle scenekunstproduksjoner. Misforstå meg rett: jeg mener ikke at vi skal gi støtte til gjennom-kommersielle forestillinger fulle av kjendiser som i seg selv mest sannsynlig klarer seg greit. Det som ofte blir forbigått i debatten er hele spennet med forestillinger som ligger midt mellom nyskapende og kommersielt. Det finnes tusenvis av fantastiske forestillinger som er for ukjente i Norge til å trekke publikum, men som heller ikke regnes som nyskapende nok til å få støtte. Dette er forestillinger som med litt dra-hjelp kunne slått veldig godt an, men som aldri blir produsert i Norge fordi de er “umulige” å produsere på en forsvarlig måte slik bransjen og støtteordningene er i dag. En ofte brukt løsning er å fylle produksjonene opp med kjente fjes. Dette går ofte utover den kunstneriske kvaliteten og tar jobbene fra like dyktige (og ofte mye bedre) utøvere.

Kulturnorge bør rette fokuset mer på hvordan midlene kan brukes til å bygge en bærekraftig bransje på lang sikt. Ikke bare kommer skattebetalernes penger færre tilskuere til gode enn de kunne gjort, de kommer også et fåtall utøvere til gode.

Dette er på ingen måte et angrep på nyskapende kunst og kultur for jeg mener definitivt at vi også må ha rom for det nyskapende og at vi også absolutt skal støtte dette. Jeg mener derimot at strategien for kulturnorge og hvordan den kommer til uttrykk gjennom fordelingen av midler er ulogisk.

Med dette ønsker jeg å introdusere dere for kaffepyramidemodellen. Destod bredere vi bygger i bunnen desto høyere kan pyramiden bli:

Er det liten tilgang til det som er lett å like får vi også med oss færre oppover i pyramiden (modell 2).

Dersom vi bare gir støtte til espresso (les: nyskapende scenekunst) får vi en bransje som ligner på den tredje modellen.

Den er rett og slett fysisk og mentalt ulogisk og ville i virkeligheten ikke vært mulig å bygge (og en velfungerende bransje er noe man må bygge). Derfor må den også følge naturlovene. Ved hjelp av penger har vi fått til det umulige men så snart man tar bort den ytre hjelpen kollapser konstruksjonen helt.

Så kjære radikale kunstnere, tilhengere av slagordet “kunst for kunstens skyld” og alle som på en eller annen måte er knyttet til scenekunstbransjen: Kommersiell kunst er ikke fienden. Vi er alle på samme lag!

Elsk det eller hat det, jeg føler dette er en viktig del av debatten som ikke har kommet godt nok frem. Vi kan ikke bare avfeie alt som er kommersielt og bare fremelske det nyskapende. Vi trenger hele spekteret.

Legg gjerne igjen en kommentar eller et innspill i kommentarfeltet nedenfor!

Av: Aleksander Erichsen.
Art Director og produsent.  Står bak forestillingene Spelling Bee og Parade, samt KUL:TUR Sommerleir for barn. Besøk min personlig portfolio

Comments (2)

1. 

   Reply by  Espen Nowacki on August 7, 2013

   Dette er ett paradoks som er likt over hele den vestlige kulturverden. Jeg jobber og bor i Tyskland, produserer komersiell underholdning. Jeg kjenner mange historier herifra, der ivrige sjeler söker om stötte for prosjekter. Ett standard svar er: “Nei, denne forestillingen er slik at den teoretisk kunne bli sä populaer at den kunne tjenne penger. Da kan vi ikke gi finanzielle midler.” Det er jo helt suppegjök spör du meg. Oprahus fär millioner av Euro, produserer stort sett idiotiske versjoner av Operaer som ble skrevet for 200 är siden. Et Musikalhus som pröver ä utvikle nye produksjoner fär ikke fem öre, og mä betale fulle skattesatser.
   Helt dust!

   • 

     Reply by  eraleks on August 7, 2013

     Takk for innspill! Kjenner meg igjen i den at forestillingen “teoretisk” har mulighet til å tjene penger. Det betyr jo absolutt ikke at den kommer til å gjøre det og man kan enten ta risikoen eller kommersialisere forestillingen med kjente navn, men da risikere man at det går utover kvaliteten på produktet. Interessant å høre at det er samme situasjon der du befinner deg!